Jeg står med deg Andrea!

Kjære Andrea Voll Voldum!

Jeg ville bare si at jeg står med deg. Jeg støtter deg fullt ut, og selv om jeg bare er en vanlig person som ikke har så mye å si. Jeg har lest om din sak, jeg har lest i de ulike mediene og jeg synes at det er forkastelig at du ikke ble trodd. Jeg ønsker deg alt godt videre, et godt liv og all glede du kan få. Det vrenger seg i magen når jeg tenker på den urett som har blitt begått mot deg, og jeg er veldig takknemlig for at du er så modig og står på som du gjør!

Takk for at du er tro mot deg selv - jeg står ved deg!

Urettferdig kan jo ikke dekke det engang...

Jeg har jo hørt om og jeg forstår at det er fattigdom i verden. Men jeg tror ikke jeg klarte å få det helt innpå meg, at det er fattigdom i verden! Jeg har forsøkt på min måte å støtte i mange kanaler, men jeg har liksom ikke forstått det. I dag så jeg "Sweatshop" for aller første gang, og jeg er helt...

Jeg rister av sinne!

Jeg har liksom alltid tenkt... jeg vet ikke hva jeg har tenkt. At de alle har valg?
Men slaveri er ikke noe valg!

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si akkurat nå. Men jeg har bestemt meg en gang for alle å bruke stemmen min til noe! Gjøre en jævla forskjell! Skrive på denne bloggen som en begynnelse, bruke de ressurser og det nettverk jeg har for å påvirke, spre, utfordre og utvikle.

Jeg gidder ikke mer. Jeg gidder ikke å være redd mer, jeg gidder ikke å sette meg utenfor samfunnet med vilje fordi jeg ikke synes jeg virker som alle andre. I don`t care.

Nå vet jeg hva jeg skal bruke denne bloggen til!

Å dykke ned i dypet av dine egne følelser, og oppdage at du er full av dritt og skikkelige monstre...

Er du redd for å lytte til dine egne følelser?
Nesten alle jeg har møtt er redde for det. Det er enkelt å se, da de fleste flakker med blikket når jeg begynner å gå ned i dybden på ting, eksistensen, livet, ja det meste. Alvoret.
Etterhvert som jeg har blitt voksen så har jeg lært meg å automatisk sile ut de som ikke ønsker dybde uansett. Jeg høres så fordomsfull ut - kanskje det nettopp er hva jeg er?

Men det er som som jeg er dybde - jeg klarer ikke å ikke være det.
Samtidig som jeg i jobb og hverdagsliv har lært meg til vanlige sosiale koder, og sånne ting.
Ting jeg ikke brydde meg om eller skjønte noe av før. Men nå synes jeg at jeg er ganske god på det.
Fremdeles er jeg dog litt sånn "let`s cut the crap!" men samtidig har jeg barn og ønsker jo ikke bli utstøtt for da går det utover dem. Best å bare oppføre seg så normalt man overhodet kan.
Jeg har lært meg følgende: å holde kjeft, og smile. Heldigvis er jeg naturlig opptatt av mennesker.
Jeg finner mennesker svært fascinerende, og elsker å jobbe med "verden"! Så mine smil er, tro det eller ei, autentiske. Og jeg finner at jeg er svært godt likt  om jeg liksom bare ikke kommer til den "cut the crap!"- delen! Høres ut som en psykopat, vet du. Men jeg er ikke det! Lover! Har blitt testa for det tilogmed!

Men det jeg skulle prate om var følelser. Jeg er ganske god på å grave i dybden og føler at jeg har en god oversikt over mine type issues, trigger-punkter og lignende. Psykolog hjelper absolutt på det, men jeg begynte lenge før den tid. Men for ganske kort tid siden dro jeg alene ned til Amsterdam for å være med på Heart IQ - og det var en fantastisk opplevelse!

En del av meg er litt sånn: guri for et navn, Heart IQ høres jo så fluffy og alternativt ut og sånt følg-hjertet-opplegg, noe det på alle måter var, og jeg elsker jo slike ting, men kjenner meg delvis flau over det også. Forresten, fluffy var det vel ikke, det var skikkelige saker altså! Jeg elsket det som sagt og skulle gjerne dratt ned igjen og igjen, for ikke å snakke om bli en Heart IQ Coach, for det hadde vært så innmari rått! Jeg hadde elsket å kunne være en lytter innenfor det systemet, for jeg elsker systemet, og jeg elsker å lytte til folk. Jeg elsker jo dybde ikkesant, og jo ærligere folk klarer å være, jo råere synes jeg det er!

Nå kjennes det nesten som om det skulle være et krav om å være skikkelig dyp. Nei, det er ikke det heller, men det er ærlighet, og motet til å være ærlig, som gjør at jeg respekterer andre mennesker. Jeg synes i grunnen jeg virker litt kald, følelsesløs og hensynsløs når det er mine "egentlige" krav, men det er en liten del av den "cut the crap!" greia. Jeg mener, vi er på en planet hvor så mange ikke har det noe bra overhodet, mange lider, er fattige, sexslaver, mange sliter psykisk, mange er ensomme (mer enn meg), mange hater seg selv, jeg mener - vi har et arbeide å gjøre folkens!
I dag forstår jeg behovet for lek og moro, avslapning og en pust i pakken - for det trenger vi, vi trenger en avkobling fra en grusom verden, vi trenger å samle batteriene og bare puste før vi gyver løs igjen. Det er bare at jeg synes det kan bli "litt" for mye moro og hu-og-hei og selfies og sånt.

Tilbake til Heart IQ. Systemet er enkelt og likevel dypt og vakkert.
Det handler om å i øyeblikket kjenne hva en føler. Følelser sitter i kroppen på ulike plasser, hvor er helt individuelt. Det handler om å dele det med en liten gruppe på max 7 personer, som bare skal være der, uten tanker, uten bedømmelse, og bare lytte, og være, observere.
Jeg har aldri følt meg så akseptert, så normal (for det viste seg at alle kjente på lignende følelser, andre versjoner/variasjoner enn meg), og så nære en gruppe vilt fremmede mennesker.

Virkelig et vakkert system jeg på alle måter anbefaler.

Eneste haken er at det er dyrt! Så går du for det, spar deg opp penger først.

Jeg deler gjerne linken: http://heartiq.com/

Det er en hel verden der ute mellom stjernene, men ingen ser ut til å forstå det, eller bry seg eller....

Så var dette et sånt typisk første-innlegget-i-bloggen-innlegg, hvor så resten vil bli enten svært sporadisk eller helt fraværende. Men la oss se om dette fungerer denne gangen.

Hei. Jeg heter Victoria. Jeg har blogget før, eller i alle fall startet med å blogge før. Så jeg har en drøss med andre blogger som jeg i dag oppbevarer for nostalgiens skyld. Jeg oppfattes nok som ei svært alvorlig jente, så mange har tendenser til å skygge banen, lesere blir sikkert intet unntak.
Grunnen er rett og slett at jeg er sånn, jeg tar ofte på meg skyld som ikke er min, jeg har jobbet lenge med akkurat dette, men det startet med mine hardtarbeidende foreldre da jeg var barn, jeg tenkte at det var like greit at jeg gav meg selv skylda for at de var så slitne.

Så der var jeg, dønn alvorlig, nesten alltid. Hadde noen venner, men ville ikke ha det gøy.
Hvorfor ha det gøy, når så mange lider? Det tror jeg kanskje var mitt motto da jeg var liten.

Så jeg festet ikke, ville ikke! Jeg var ikke med ute med venner på kvelden.

Jeg satt ofte inne og skrev dikt.

Seriøst? Jepp.

Så kanskje jeg egentlig er ensom. Alltid har følt meg ensom.
Selv nå med mann og familie.

Typisk norsk å spørre om jeg kanskje burde gått i behandling?
Ingen behov for å passe på - det har jeg virkelig gjort.
Den gode nyhet er at jeg er helt frisk - har blitt testa for mye rart.
Men jeg har alltid følt på hvordan andre har det. Brydd meg mer enn jeg behøver, helt oppriktig.
Og fremdeles er jeg litt slik i dag: hvorfor feste, når det er så mange som lider i verden?

Selv om jeg definitivt har blitt litt rundere i kantene.
Og i formene *hirr hirr*

Jada, jeg har en drøm om fitness og alt det der, det vi normenn er så opptatt av.
Men ikke enda.

Min hemmelige drøm er å kunne stå ordentlig på hendene og i rare kule yoga stillinger.
Yes.
Men nå fader dette innlegget ut, så da sier jeg bare: hei!

Og forresten så kan jo nett-troll være en egen definisjon på ensomhet i seg selv.
Så bare så dere veit det: nett-trolling ser jeg på som ensomhet i seg selv.