Er du redd for å lytte til dine egne følelser?
Nesten alle jeg har møtt er redde for det. Det er enkelt å se, da de fleste flakker med blikket når jeg begynner å gå ned i dybden på ting, eksistensen, livet, ja det meste. Alvoret.
Etterhvert som jeg har blitt voksen så har jeg lært meg å automatisk sile ut de som ikke ønsker dybde uansett. Jeg høres så fordomsfull ut - kanskje det nettopp er hva jeg er?
Men det er som som jeg er dybde - jeg klarer ikke å ikke være det.
Samtidig som jeg i jobb og hverdagsliv har lært meg til vanlige sosiale koder, og sånne ting.
Ting jeg ikke brydde meg om eller skjønte noe av før. Men nå synes jeg at jeg er ganske god på det.
Fremdeles er jeg dog litt sånn "let`s cut the crap!" men samtidig har jeg barn og ønsker jo ikke bli utstøtt for da går det utover dem. Best å bare oppføre seg så normalt man overhodet kan.
Jeg har lært meg følgende: å holde kjeft, og smile. Heldigvis er jeg naturlig opptatt av mennesker.
Jeg finner mennesker svært fascinerende, og elsker å jobbe med "verden"! Så mine smil er, tro det eller ei, autentiske. Og jeg finner at jeg er svært godt likt om jeg liksom bare ikke kommer til den "cut the crap!"- delen! Høres ut som en psykopat, vet du. Men jeg er ikke det! Lover! Har blitt testa for det tilogmed!
Men det jeg skulle prate om var følelser. Jeg er ganske god på å grave i dybden og føler at jeg har en god oversikt over mine type issues, trigger-punkter og lignende. Psykolog hjelper absolutt på det, men jeg begynte lenge før den tid. Men for ganske kort tid siden dro jeg alene ned til Amsterdam for å være med på Heart IQ - og det var en fantastisk opplevelse!
En del av meg er litt sånn: guri for et navn, Heart IQ høres jo så fluffy og alternativt ut og sånt følg-hjertet-opplegg, noe det på alle måter var, og jeg elsker jo slike ting, men kjenner meg delvis flau over det også. Forresten, fluffy var det vel ikke, det var skikkelige saker altså! Jeg elsket det som sagt og skulle gjerne dratt ned igjen og igjen, for ikke å snakke om bli en Heart IQ Coach, for det hadde vært så innmari rått! Jeg hadde elsket å kunne være en lytter innenfor det systemet, for jeg elsker systemet, og jeg elsker å lytte til folk. Jeg elsker jo dybde ikkesant, og jo ærligere folk klarer å være, jo råere synes jeg det er!
Nå kjennes det nesten som om det skulle være et krav om å være skikkelig dyp. Nei, det er ikke det heller, men det er ærlighet, og motet til å være ærlig, som gjør at jeg respekterer andre mennesker. Jeg synes i grunnen jeg virker litt kald, følelsesløs og hensynsløs når det er mine "egentlige" krav, men det er en liten del av den "cut the crap!" greia. Jeg mener, vi er på en planet hvor så mange ikke har det noe bra overhodet, mange lider, er fattige, sexslaver, mange sliter psykisk, mange er ensomme (mer enn meg), mange hater seg selv, jeg mener - vi har et arbeide å gjøre folkens!
I dag forstår jeg behovet for lek og moro, avslapning og en pust i pakken - for det trenger vi, vi trenger en avkobling fra en grusom verden, vi trenger å samle batteriene og bare puste før vi gyver løs igjen. Det er bare at jeg synes det kan bli "litt" for mye moro og hu-og-hei og selfies og sånt.
Tilbake til Heart IQ. Systemet er enkelt og likevel dypt og vakkert.
Det handler om å i øyeblikket kjenne hva en føler. Følelser sitter i kroppen på ulike plasser, hvor er helt individuelt. Det handler om å dele det med en liten gruppe på max 7 personer, som bare skal være der, uten tanker, uten bedømmelse, og bare lytte, og være, observere.
Jeg har aldri følt meg så akseptert, så normal (for det viste seg at alle kjente på lignende følelser, andre versjoner/variasjoner enn meg), og så nære en gruppe vilt fremmede mennesker.
Virkelig et vakkert system jeg på alle måter anbefaler.
Eneste haken er at det er dyrt! Så går du for det, spar deg opp penger først.
Jeg deler gjerne linken: http://heartiq.com/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar